Det første man merker seg i den bibelske skapelsesberetningen, er at i begynnelsen er bare Gud. Han skaper ut av intet, og han skaper ved hjelp av å ytre ord. I den norrøne religion finnes det allerede verdener før gudene. I nord står det iskalde Niflheim, og i sør det brennende Muspellheim, og i midten det digre Ginnungagap. Og alt før gudene gjør sitt inntog, eksisterer det en ur skapning, en jotne. Vi får vite at æsene stammer fra Bure, som ble slikket frem fra rimsteiner av kuen Audumla, og en jotunkvinne, som oppstår når den tvekjønnede Ymir får barn med seg selv .Den bibelske Gud eksisterer derimot helt fra starten av, som den første av alt.
Og nå begynner det å bli interessant; Bors sønner, Odin,Vilje og Ve, dreper ur jotnen Ymir og bruker hans døde legeme til å skape Midgard. Blodet ble sjøen og vannet, kjøttet ble jord osv. Dette er interessant fordi det står i motsettning til Bibelen, i den forstand at de norrøne gudene ikke skaper jorden ut i fra intet, slik som den bibelske gud.
Bibelen forteller at Gud skapte verden, i entall. Vi snakker da om en gud, og en skapt verden. Alt fra starten av nevner norrøn religion flere guder. Vi vet at det blant annet fantes to store gudeslekter, æser og vaner, som i urtiden lå i krig med hverandre. Utover dette finnes det ur skapninger som Ymir, og guder som er så gamle at vi ikke får vite hverken opphavet eller alderen. Eksempel på dette er Surt. Det fortelles i Gylfaginningen at den aller første verden het Muspellheim, og her råder Surt. Den andre verden er Niflheim, og i Ginnungagap, mellom Muspellheim og Niflheim var det æsene trådte frem . Med andre ord må Surt være eldre enn selv de eldste blant æsene. Det nevnes at det finnes hele ni verdener. Og på grunn av alle disse verdenene og alle gudemaktene er det en stadig kamp for ordensmaktene (æsene og deres allierte), å opprettholde balansen mot kaos maktene (jotner, kaosguder som Loke o.a.)i det norrøne kosmos. En balanse som til slutt kollapser og Ragnarok utløses, hvor både gudemaktene, menneskeætten og deres verdener går til grunne. Kun de gamle æsenes sønner, og ett menneskepar overlever til å bebo den nye verden som skal stige opp.
Når vi ser på mennesket som skapning, merker vi oss at den bibelske Gud bevisst går inn og skaper mennesket fra jorden, i sitt bilde. Mannen skapes først, men Gud innser at det ikke er godt for mannen å være alene, og bestemmer seg for å skape ham en hjelper, kvinnen, som Gud skaper fra et av mannens ribben. I den norrøne tro ser det derimot heller ut som gudene i utgangspunktet anså seg som ferdige med sin skapelse. Jorden og solen var skapt, og kjente sin bane, naturlovene var dermed satt. Etter dette bygget æsene horg og hov og laget seg de de trengte av redskaper . Dermed var også den kulturelle grunnen lagt. Gudene ligger så i tunet og spiller. Alt ser ut til å være i orden. Men så kommer det tre kvinner fra Jotunheimen og spillet tar slutt. At gudene blir overrasket over disse tre kvinnenes fremtreden kan vise til at gudene muligens har trodd at de var de eneste maktene her. At hendelsen tydeligvis er dramatisk for gudene vises i vers 8 i Voluspaa: de spiller og har gull i mengder, «til tre trollsterke tussmøyer, kom frem til æser fra jotunheim». Resultatet blir at skapelsen fortsetter. Det interessante her er at det fortelles at dvergene skapes, men menneskene derimot blir til nærmest som ett sammentreff, noe som står i sterk kontrast til kristendommen hvor menneskene fremstilles som den øverste skapning i Guds skaperverk. Menneskene skapes i Bibelen i Guds bilde, og skal råde over alt på jorden. En slik særstilling befinner ikke mennesket seg i ifølge den norrøne fortellingen. Det virker heller ikke som om det er noe høydepunkt i fortellingen at menneskene blir skapt, fortellingen fortsetter i samme verseform og i samme tempo som tidligere. Det er heller ikke viet noe ekstra plass for å opphøye skapelsen av mennesket. Menneskene blir hverken formet av gudene, eller i gudenes bilde. I Voluspaa fortelles det at dvergene skaper menneskebilder, og at tre æser, Odin, Høne og Lodur senere finner to mennesker på stranden. Menneskene er styrkeløse, og uten ånde, tanke eller livskraft og blir gitt dette av æsene. Æsenes del i skapelsesprosessen er dermed bare å gi menneske de egenskaper de mangler, og ikke selve skapelsen. Heller ikke menneskenes skjebne råder æsene over, den blir styrt av skjebnegudinnene kalt norner.
Når det gjelder synet på kunnskap, strider Bibelen og norrøn religion mot hverandre. I Edens hage har Gud satt ett tre som menneskene ikke skal spise fruktene fra. Dette er treet som gir kunnskap om godt og ondt. Menneskene opplever her sitt syndefall idèt de velger å spise fra dette treet, tross forbudet. De får ny kunnskap, de ser blant annet at de er nakne, og dekker seg til. Kunnskapen til å skille mellom godt og ondt er tydeligvis kunnskap som er forbeholdt Gud, og som menneskene ikke var ment å ta del i. Gjennom denne kunnskapen blir menneskene mer lik Gud enn det som var tiltenkt. På grunn av den nye kunnskapen blir de forvist fra Edens hage så de ikke også skal få tilgang på livets tre, som vil gi dem evig liv. I den norrøne religion er derimot søken etter kunnskap noe av det mest essensielle i religionen. Odin er blant annet på grunn av sin visdom og sine kunnskaper den øverste av gudene, og vi finner mange eksempler på hvordan han stadig søker etter ny kunnskap. I Håvamål vers 138-139 kan vi høre hvordan Odin hang seg i verdenstreet Yggdrasil, ofret til seg selv, og grep slik kunnskapen om runene og runenes forskjellige bruks metoder. Odin gir også det ene øyet sitt i pant til Mime for å få drikke av Urd, visdomsbrønnen. Til tross for alt dette er Odin likevel ikke allvitende, mye av kunnskapen må han tvinge ut av , eller kjøpe , av volver; feminine, profetiske spåkvinner. Det forteller en god del om kunnskapen disse kvinnene besitter, at kvadet som forteller om alt fra urtiden og frem til etter Ragnarok nettopp heter Voluspaa, Volvens spådom.
Når det gjelder kunnskapens og livets tre som nevnes i Bibelen, kan vi også her finne gjenstander med lignende funksjoner i den norrøne religion, om enn med en liten vri. I den norrøne kosmologi finner vi asketreet Yggdrasil. Selve navnet Yggdrasil består av to ledd; Ygg og drasill. Yggr er ett Odin navn som betyr «den skrekkelige», «drasill» betyr hest. Dette kan komme av at Odin "red" på Yggdrasil gjennom de forskjellige verdenene på søken etter runekunnskapene. Navnet Yggdrasil får da betydningen Odins hest og henviser til da Odin hang seg i Yggdrasil. Runekunsten var nemlig mer enn å bare kunne beherske ett alfabet, runene var også magiske tegn. Den som kunne beherske runene, kunne også mestre tilværelsen. Man hadde runer for egen nytte, som seiersruner og kunnskapsruner, runer for å lege sår osv. . Men man måtte ha rikelig med kunnskap. Brukte man dem feil kunne følgene ble helt annerledes enn det man hadde tenkt seg. Eksempler på dette finner vi blant annet i Egil saga. . I Håvamål vers 144 følger en lang rekke spørsmål som går på om du kan å mestre runene.
Yggdrasil er også knyttet sammen med skjebnen, ettersom det henter sin næring fra Urdsbrønnen, hvor skjebnegudinnene holder til. Noe direkte tre for livet finnes ikke, men vi hører om Iduns epler som holder gudene unge. Dette er særlig interessant ut i fra norsk ståsted da det i norsk tradisjon ofte tales om at Adam og Eva spiste ett eple fra kunnskapens tre. Dette kan være noe som henger igjen fra misjonstiden i Norge i middelalderen. Forklaringen kan vi finne i den norrøne utgaven av Bibelen, Stjòrn. Inndelingen av de bibelske bøkene er noe annerledes i denne Bibelutgaven enn de vanlige, men dersom vi ser i Stjòrn, 1 Mosebok 3, Cap 11, står det: "þok þa eitt epli af aauexti þess sama tress ok aat". Epli blir her den norrøne formen for eple, og i tekstens helhet fortelles det at Eva lar seg friste av slangen til å ta ett eple og spise det. Det kan tenkes at oversetteren har forestilt seg epletreet Idun hentet eplene sine ifra som en form for livets tre, i lik linje som livets tre i den bibelske fortellingen. Ut i fra en slik forståelse kan oversetteren derfor ha valgt å bruke eple som betegnelsen for frukten Adam og Eva spiste i Edens hage. I norrøn religion finner man ikke noe forbud fra gudene om å prøve å søke hverken Iduns epler eller Yggdrasil.
At menneskene i Bibelen valgte å spise av kunnskapens tre førte ikke bare til økt visdom, men deres syndefall medførte også som straff at de ble utvist fra Edens hage .Det var slangen som oppfordret Eva til å spise fra kunnskapens tre, og dermed trosse forbudet fra Gud . Slangen er derfor ofte tolket som ondskapen, ettersom menneskene valgte å følge slangens oppfordring fremfor å lyde forbudet fra Gud om å spise fra dette treet. Ved å høre på denne «onde» stemmen, og tilegne seg kunnskapen om det onde, er ondskapen blitt en del av menneskenes tilværelse videre i livet utenfor Edens hage. Det må likevel nevnes at Gud ikke har forlatt menneskene helt, men viser fortsatt omsorg, blant annet ved å gi menneskene klær før han viser dem ut av Eden .
Menneskene i norrøn religion opplever derimot aldri noe syndefall, og blir heller aldri utvist fra sitt oppholdssted i det store kosmos. Menneskene går først under i Ragarok når hele heimen, Midgard, legges øde . Det nærmeste vi kommer noe lignende i norrøn religion er i Snorres Gylfagningen hvor det fortelles at da Ymir døde rant det så mye blod av ham at hele rimtusseætten druknet i det. Alle unntatt en som jotnene kaller Bergelme. . Vi kan tolke dette som at med Bergelmes ætt overlevde noen av kaosmaktene fra Ymir og lever dermed videre i den verden gudene fortsetter å skape. Det blir likevel ikke helt i den samme grad, ettersom det selv uten rimtusseætten ville ha vært andre kaosmakter fra andre verdener til å stå i mot ordensmaktene.
Konklusjonen jeg har kommet frem til at det det i grunn er svært få likheter mellom de to religionene. Dette skyldes trolig at religionene er oppstått i to svært forskjellige samfunn. De likheter som er vil jeg hevde skyldes at mennesker, uansett opphav, ofte lar seg fascinere av de samme tingene og fenomenene. Dette kan være ting som solen, månen, lyn og torden. Disse tingene krever sin årsak, og denne årsaken blir ofte forklart utifra den forståelse man har av verden rundt seg. Jeg vil derfor ikke si at de likhetstrekk som finnes er ett resultat av en bibelsk påvirkning. Det merkes også tydelig at den Bibelsk skapelsesberetningen er preget av den monoteistiske tankegangen, imotsettning til polyteismen man finner i norrøn religion.
Kilder
1 Mosebok:
Norsk Bibelselskap «Bibelen». 8.opplag 1997.
Norrøn Bibel oversettelse:
«Stjòrn» Utgitt av C.R. Unger. 1862.
Gylfaginningen:
Snorre Sturlasson «Edda» oversatt av Anne Holtsmark. Ny utgave 2008.
Voluspaa, Håvamål, Grimnesmål, Sigerdrivamål, Vegtamskvadet:
«Edda – Dikt» i oversettelse av Ludvig Holm – Olsen. 2.opplag 2001.
Egils saga Skallagrìmssonar
Reykjavik utgave 1911.
Litteratur
Gro Steinsland «Norrøn Religion» 1.opplag 2005.
