I de fleste kjente religioner kan vi finne eksempler på at religionen er brukt for å legitimere herskerklassens makt. Eksempler på dette er hinduismen hvor kaste og karma brukes for å legitimere forskjellene mellom klassene, og i kristendommen kan den kristne tro brukes for å legitimere presteskapets makt.
Mitt spørsmål her er hvorvidt vi finner det samme i den norrøne religionen? Ved hjelp av de bevarte norrøne gudekvadene og sagalitteraturen vil jeg se nærmere på om også den norrøne religion kan ha fungert som en form for legitimering av herskerklassens makt og rettferdiggjøring av de ulike klasseskillene. Der hvor det er mulig vil jeg støtte meg til annen faglitteratur for å bekrefte mine utspill. I denne oppgaven blir det særlig tidsrommet fra 850 og frem mot 950 som vil stå i fokus. På denne tiden kan vi gå ut ifra at den norrøne religionen hadde fått en fast form, og var ikke enda blitt utsatt for det det store presset fra de kristne misjonskongene.
Det første som slår en når man setter seg inn i den norrøne religion og det norrøne samfunn er i hvor stor grad selve samfunnsstrukturen er gjenspeilet i gudeverdenens struktur. I vikingtidens bondesamfunn var det gården som i stor grad utgjorde sentrum for de fleste, og rundt gården lå det temmet innmark og utemmet utmark. Og midt på gårdsplassen stod tuntreet, symbolet på enhet og orden og slektens kontinuitet og livskraft. Vi finner det samme igjen i de kosmologiske mytene med Åsgård, Midgård og Utgård. Dette gjenspeiler på mange måter gårdssamfunnets helligsteder, innmark og utmark . Dette kan også forklare hvorfor jotnene ikke fremstilles som rent onde, men at også de har sin nytte. På den samme måten som menneskene fryktet utmarken fordi den kunne være farlig, men samtidig full av viktige ressurser, ser vi at jotnene er skremmende og farlige, men også viktige og ressurssterke. Gården og dens nærmiljø utgjorde kjernen i vikingtidssamfunnet, og dette gjenspeiles dermed på mange måter i religionen. Men vi må huske på at dette ikke er et en til en-forhold! Vi kan finne sammenhenger og gjenspeilinger, men samtidig er både samfunnet og religionen i stadig endring. Og den religiøse gudeverdenen kan ofte gjenspeile verdenen slik menneskene ønsker den skal være, ikke slik den er. Vi må heller ikke glemme at religionen blir påvirket av de som har makten til å bruke religionen til sin fordel og til å legitimere sin egen possisjon. Hedendommen kunne legitimere mange herskere, fordi det fantes mange guder, og fordi gudene fikk mange sønner som ætteleddene kunne føres gjennom. Dette var en klar fordel i tidlig vikingtid hvor det var mange småkonger rundt i distriktene. Men etter Harald Hårfagres rikssammling trengtes noe mer. Trolig har Harald vært nedover i Europa, og i England, og sett hvordan det kristne maktapparatet har vært til støtte for eneherskerene. Ved å sende sin sønn til England og la ham døpes håpte nok Harald at sønnen ville finne støtte blant de kristne lederne i Europa, og nyte godt at det rike kirkeapparatet som var sterkt etablert . Ved innføring av monoteismen legitimerte den sterkere kravet om å ha en gud og samtidig en konge. Kongen kunne hevde at hans krav til landet var støttet av den ene gud, hvor før samtlige høvdinger kunne hevde å stamme fra gudene. Det ser dermed ut til at Norges misjonskonger blant annet har vært inne på den tankegang vi vi idag kaller «rational choice theory» som går ut på at man velger den religionen med mest fordeler . Og fordelene her ser vi mange av, alt fra bedre kontakt med rike, kristne konger i Europa til legitimering av sin rolle som enehersker.
Max Weber hevder at økonomisk og politisk priviligerte grupper ofte bruker religionen til å
legitimere sin livsstil og plass i samfunnsstrukturen . At personer i det økonomiske og politiske
maktsjiktet sannsynligvis har brukt religionen nettopp til å legitimere seg selv kan vi finne mange historiske og religionhistoriske eksempler på. Vi finner eksempler på dette i hinduismen hvor kasteordningen innenfor Verna - ideologien blir legitimerte gjennom antropologi-myten. Desto høyere kroppsdel kasten er laget av, jo høyere rang har denne kasten i samfunnet. Prestekasten oppstår fra hode, den øverste kroppsdel, og også den delen av kroppen hvor fornuften sitter. Krigerkasten kommer fra armene, og som vi vet brukes armer og muskler til å svinge sverdet i kamp.Nederst på rankstigen finner vi tjenerkasten som er skapt av urmenneskets føtter . Tilsvarende finner vi i den norrøne religion at den økonomiske og politiske makteliten er legitimert gjennom guddommelig inngrepen i selve samfunnsstrukturen. I eddakvadet Rigstula finner vi den gudegitte forklaringen på det sosialet skillet i samfunnet. Her drar guden Heimdall fra Åsgård og ned til Midgard. Heimdall oppsøker tre forskjellige par hvor den økonomiske og sosiale forskjellen mellom parene er fremtredende. På hvert av stedene tilbringer guden tre netter i sengen til hvert par, og på alle tre stedene blir konen gravid og føder en sønn. Fra sønnene oppstår tre samfunnsklasser: treller, bønder og storfolk. Det er tydelig både av navnet, utsenet og arbeidet hvilken av de tre klassene sønnene tilhører. Det første ekteparet Heimdall kommer til heter Åe og Edda, som betyr Oldefar og Oldemor. Sønnen Edda får med Heimdall kalles Trell, og det fortelles at han har skitten, skrukket hud, stygt ansikt og lut rygg. Han arbeider hele dagen og bærer tunge bører. Også hans kone, Tir, kommer til gårds med søle på bena og solbrente armer. Deres sønner får tunge arbeidsoppgaver som å lage gjerder, gjødslet åkrer og grov torv. Fra dem stammer trelle-ættene. Det andre stedet Heimdall kommer til heter paret Ave og Amma, som betyr Farfar og farmor. Ave har velklipt skjegg og pannelugg og skjorta sitter godt på ham. Det er tydelig at de har bedre økonomiske ressurser. Sønnen her blir kalt Karl og temmer okser og tømrer hus, oppgaver mer storslåtte enn trellens arbeid med å bygge gjerder og gjødsle åkeren. Konen hans kommer til gards i geiteskinnskjole og med brudelin, en langt mer eksklusiv inntreden enn å komme sølet og solbrent. Fra deres sønner stammer bonde-ætten. På den siste plassen heter paret Far og Mor. Sønnen guden får her kalles Jarl. Her er husfolket vakre og velstelte og de besitter tydeligvis store rikdommer. Maten som serveres er storslått med viltkjøtt og vin servert i sølvbeger. Sønnen som fås med Heimdall her er lys i motsetning til trellene som er mørke, og hans opplæring består ikke av gårdsarbeid, men våpentrening og jakt. Det er tydelig at den siste sønnen, som blir maktelitens stamfar, favoriseres av Heimdall. Guden selv viser seg for ham og deler sin visdom med ham. Han blir opplært i runer og tilbudt eiendommer.
Det er tydelig i diktet at den sosiale forskjellen mellom klassene legitimeres gjennom Heimdalls inngrepen. Forskjellene mellom klassene er gudegitt. Stridsferdighetene, visdommen og eiendommene er gitt til makteliten som gaver fra de guddommelige maktene. Det er trellene som har ansvar for det fysiske arbeidet, mens makteliten på den andre enden av rangstigen tar seg av ting som krig og jakt.
Når det gjelder maktelitens bruk av religion for å legitimere sin makt ser det ut til at det i stor grad har vært Odin som har vært høvdingenes gud. Det virker logisk utifra hans guddomelige funksjoner og tilnavn. I noen av Odins tilnavn er han omtalt som dròttinn – draugadrottinn og hangadrottinn, det norrøne ordet for konge. Dette tyder på at Odin har vært oppfattet som en konge, da gjerne Åsgårds konge, gudenes konge. En rekke fremstillinger av Odin i Valhall tyder på dette. Odin utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og han plasseres i hallens høysete. I dikt som Grimnesmål og Gylfaginningen kan vi lese at Odin lærer opp konger i noe av sin kunnskap. At Odin er valgt til herskerklassens fremste gud, og også konge blant gudene, har nok mye å gjøre med hans mange egenskaper. En av hans egenskaper er som dødsgud. Dette kommer særlig frem i hans rolle som høvding, eller konge, i dødsriket Valhall. Tydelig kommer det også frem i Grimnesmål hvor det fortelles at Odin velger hvem som skal dø i kamp. Men hans egenskap som dødsgud henger tett sammen med hans egenskap som visdomsgud. Eksempler på dette finner vi mange av i eddadiktningen. Det fortelles i Håvamål vers 138 – 139 at Odin hang seg selv i verdenstreet Yggdrasil for å gripe runene. Yggdrasil består av to ord, Ygg som er et Odin navn, og drasill som betyr hest. Ved å henge seg i Yggdrasil tredde Odin inn i de dødes verden for å skaffe kunnskap. At Odin overlever å henge seg i treet viser at han trosser døden og vender seirende tilbake til de levendes verden. I Vegtamskviða, kanskje bedre kjent som «Baldrs draumar», rir Odin ned til Hel, et av de andre dødsrikene, hvor han tvinger en volve opp fra døden. Også dette gjør han for å øke sin visdom. Like viktig er hans funksjon som krigsgud. Odin bærer tilnavn som Sigrfar (Seierfar), Valfar (de falnes far), og Herföðr (Hærfar) som henviser til denne rollen. Snorre forteller i Ynglingatal at Odins krigere gikk brynjeløse og drepte alle mennesker. Hverken ild eller jern bet på dem. Debatten om hvorvidt det er Odin som gud, eller som jordisk konge Snorre her portrettere skal vi la ligge, poenget er uansett det samme, nemlig at det å mestre slike egenskaper i kamp ville vært uunværlig!
Det er i funksjon av disse egenskapene Odins rolle som herskermaktens guddom trer tydelig frem. Dette er alle egenskaper som makteliten ville hatt bruk for som ledere.
Ikke minst har trolig det samlede Norges hovedkonge, Harald Hårfagre, brukt Odin for å legitimere sin makt og sin rikssamlingsidè. En myte som nesten er glemt er myten om Odin som Harald Hårfagres ættefar som finnes i Flateyjarbok. Det fortelles i denne myten at det var jotnen Dovre som gav Harald idèen og lovte ham hjelp til å samle Norge til et rike. De kristne sagaskriverne hadde trolig store vanskeligheter med å godta en hedensk opphavsmann tl de to store kristningskongene, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. For å pynte på denne historien omskrev de dermed Odin til Dovre, eller same som hos Snorre. Som Harald Odinsson kan Harald ha legitimert rikssamlingsidèen som en guddommelig idè fra Odin, den øverste av gudene . (Dette gir forsåvidt også en ny mening til Eidsvoldmennenes «til Dovre faller».)
I Flateyjarbok er til og med Haralds ættetavle fra Odin tatt med. Forkortet forløper den seg slik: «Burri het kongen som var far til Bur, far til Odin Åsakongen,far til Gudrød Veidekonge, far til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, som først var enekonge over Norge .»
Vi kan nok tenke oss at Harald flittig har brukt denne ættetavlen for å legitimere sin makt og sin rett som nedstamming til gudekongen Odin. Dette vil også forklare hvorfor Odin, eller Dovre, viste seg for Harald og gav ham idèen, og hjelp til å samle Norge under seg. Og hvem hadde vel rett til å nekte en arving av Odin retten til landet?
KILDER
Eddadikt. Oversatt av Ludvig-Holm Olsen. 2001. 2 opplag. Cappelens forlag.
Flateyjarbok Bind 1 – 3. (1860, 1862, 1868) Christiania. P.T. Mallings Forlagsboghandel.
Heimskringla. Utgitt av C.R.Unger (1868). Trykt hos Brøgger & Christie.
LITTERATUR
Inger Furuseth og Pål Repstad. Innføring i religionssosiologi. Universitetsforlaget 2003. 2 Opplag 2006.
Knut A. Jacobsen og Notto R. Thelle. Hinduismen og buddhismen». Høyskoleforlaget 1999. 5 utgave 2008.
Gro Steinsland (2005). Norrøn Religion. Pax Forlag. Oslo 2005.
Torgrim Titlestad (2008) Viking Norway. Saga bok 2008. Trykket hos Kai Hansen Trykkeri AS, Stavanger.
Edvard Eikill (oversetter) og Torgrim Titlestad (Red). Harald Hårfagre og Norges tilblivelse. Saga bok 2007.
