Hvem var Håkon jarl?

Håkon jarls liv og rolle i norsk rikssamling sett på bakgrunn av kongesagaenes beretninger.

Innledning.

Jeg har valgt å skrive en oppgave om Håkon jarl Sigurdsson, for å se nærmere på hvordan Håkons liv var, og hvordan han påvirket den norske rikssamlingen. Grunnen til jeg har valgt å gjøre dette er fordi det tidligere er skrevet særdeles lite om Håkon jarl, og fordi beretningene om Håkon på mange måter er gjemt i blant de andre kongesagaene. Hans saga er kort, og store deler av hans liv flettes inn i sagaene til de andre kongene, istedenfor å være samlet i en egen lengre og sammenhengende saga. Det kan derfor være vanskelig å finne frem til skikkelig informasjon og få en tilstrekkelig oversikt over hvem Håkon jarl var, og hva betydning han faktiskt spilte i den norske rikssamlingen. Dessuten er det også en del av beretningene om Håkon jarls liv som virker noe suspekte og som krever en litt nøyere gjennomgang, blant annet slaget i Hjørungavåg hvor noen kilder hevder at Håkon jarl skal ha ofret sin egen sønn for å få seier. Dette og andre ting vil bli gjennomgått i den følgende oppgaven. I mangel på faglitterært material om Håkon jarl, er det i denne oppgaven kongesagaenes beretninger som vil bli lagt til grunn. Det er mulig at noe av årsaken til at ingen tidligere har skrevet noe særlig om Håkon jarl skyldes den radikale sagakritikken som vant frem tidlig på 1900 tallet med blant andre Edvard Bull den eldre i spissen, hvor sagaene som kilder ble forkastet . Men fra 1980 – 1990 tallet har en konstruktiv sagakritikk gjort seg mer gjeldende, hvor det er en større enighet om at det som står i sagaene kan være mer korrekt enn hva man tidligere har antatt, selv om man må utvise forsiktighet og fornuft ved bruk av sagaene som kildemateriell. Den konstruktive sagakritikken i Norge tar sitt utgangspunkt i forskningen til Knut Liestøl fra 1922 om at sentrale historiske fakta i muntlig overlevering kan overleve i omlag 350 år . Tar vi utgangspunkt i dette synet på kildematerialle er Håkon jarls leve tid fra omlag 937 til 995 godt innforbi rammen av 350 år fra Håkon levde til sagaenes nedskriving på 1100 og 1200 tallet. På grunn av ordbegrensningen på maks 10 000 ord vil det ikke være mulighet til å sammenligne og trekke frem eksempler både fra kongesagaene og islendingsagaene for å se hvordan disse utfyller eller viker fra hverandre i beskrivelsen av Håkon jarls liv og rolle i den norske rikssamlingen. Det vil det derfor bare være kongesagaene; Àgrip, Fagrskinna, Heimskringla og Flateyjarbòk som legges til grunn i denne oppgaven.

Håkon Sigurdsson.

Håkon Sigurdsson, bedre kjent som Håkon jarl, eller Håkon den mektige levde i perioden ca 937 – 995 og var hersker i Norge i perioden fra 970 til 995. I Fagerskinna kan vi lese følgende beskrivelse av han: ”Håkon var den vakreste mann å se, mer høvisk enn de fleste, middels høy, han hadde fagert hår og skjegg; en dugende mann i alle ting. Han talte godt, var dyptenkt, tålmodig, stygg med uvenner, både når det gjaldt åpen tale og hemmelig svik, langsint, men gavmild på gods”. Håkon Sigurdsson tilhørte Håløygjarlene, og kunne dermed regne sin ætt tilbake til Odin. Historikeren Tormod Torfæus (1636 – 1719) oppgir i sitt verk Norges historie denne ættetavlen for Håkon jarl: Odin var far til Sæming, som var far til Godhjalt, far til Hodbrodd, far til Himinleig, far til Vedrhallm far til Håvar den håndsterke, far til Godgjest, far til Heimgjest. Heimgjest var far til Gylaug, far til Myndil den gamle, far til Herse, far til Brand Jarl, far til Brynjolv, far til Bård, far til Hergils, far til Håvar, far til Harald Trygill, far til Trond, far til Harald, far til Herlaug, far til Grjotgard, far til Håkon Ladejarl, far til Sigurd, som var far til Håkon den mektige”. Vi må her huske at Torfæus selv levde på 1600-1700 tallet, og derfor ikke er en primærkilde til vikingtiden, men denne ættetavlen er likevel interessant fordi T. Torfæus har hatt tilgang på kilder som dessverre er tapt for oss i dag.

Gjennom denne gamle, og lange ættetavlen har Håkon jarl/Håkon den mektige kunne legitimere sin makt gjennom bånd til Sæming – Odins sønn, og Odins utvalgte som konge av Norge. Denne ættetavlen gjør også Håkon til en arving til det norske riket, som Sæming hadde fått av Odin. Håkon må ha ansett seg som en stor mann, og hans ættetavle tilbake til Odin kan også ligge bak hans store iver etter å blote og kjempe for å beholde hedendommen. Dersom hedendommen ble erstattet med den kristne troen, kunne også noe av hans maktlegitimitet gjennom en hedensk gud bli svekket.

Håkon Sigurdssons far, Sigurd Ladejarl, var jarl over Trøndelag og Hålogaland. Sigurd ble drept omkring år 962, da Håkon var ca 25 år. Drapsmennene var ingen andre enn Norges konge på den tiden, Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell og hans bror Erling Eiriksson, med hjelp fra Sigurd jarls egen bror, Grjotgard Håkonsson. Det kan her være verdt å nevne at Håkons mor, Bergljot, var datter av Ålov og Tore Jarl Teiande. Dette er interessant fordi Ålov var datter av Harald Hårfagre. Videre var Håkon Jarls farfar, Håkon Jarl Grjotgardsson, Harald Hårfagres forbundsfelle, og den Harald Hårfagre satte høyest i Trøndelag. Også den kortere boken om de norske kongene, Àgrip, plasserer Håkon jarl i slekt med Harald Hårfagre på morssiden. Håkon Jarls far, Sigurd Ladejarl, inngikk tidlig forbundsskap med Håkon den gode, Harald Hårfagres sønn, og ble en av hans beste støttespillere. Så nært har forholdet mellom ladejarlene og Hårfagre ætten vært, at Snorre forteller i Håkon den godes saga i Heimskringla under kapittelet ”Håkon jarl den mektige blir født” (Fæddr Hákon jarl hinn riki) at det er Håkon den gode som øser vann over Sigurd Ladejarls sønn, og gir han sitt navn. Drapet på Sigurd jarl førte til en slutt på det lange vennskapet mellom Ladejarlene og Hårfagreætten, og hendelsen skulle prege store deler av Håkon jarls liv. Med drapet på faren, startet også det vi kan anse som den første perioden i Håkon jarls voksne liv. Denne perioden særkjennes ved Håkons rollen som farens hevner.

Håkon jarl: Hevneren.

I mange år etter farens død dreide Håkons handlinger seg om hvordan han skulle hevne faren, og hvordan han skulle kunne sikre seg makten over farens områder uten å bli truet av eirikssønnene. Kildene er imidlertidig noe tvetydige på hva Håkon jarl foretok seg da han mottok nyheten om farens død. Fagerskinna antyder at Håkon jarl forlot landet da faren var drept, og reiste ut i viking. Vinteren tilbrakte han i Danmark hvor han hadde fredland og gjorde seg til venns med kong Harald Gormsson. Snorre hevder derimot i Heimskringla at det samlet seg en stor hær fra hele Trøndelag. Da denne hæren var samlet skal de ha tatt Håkon til jarl og høvding over hele flåten. Eiriksønnene fikk i denne perioden ingen skatter fra Trøndelag, og en gang iløpet av det tredje året har Håkon jarl trolig fått fullført den første delen av sin hevn. Einar Skålaglam forteller ihvertfall i et skaldedikt at Håkon tok hevn over faren:

Her jeg nevner hevnen Våpen dreiv som skurer Iskald sverdstorm reiste
høvdingen tok for faren, skylte over hæren, han som sjøhester temte,
larmende drog han sverdet; kampglad økte jarlen Odins uvær livet
denne dåd må prises. kraftig Odins følge ofte tok av bøndene.

Skaldekvadet forteller om et stort slag Håkon skal ha vunnet. Trolig er det her snakk om hevn over Grjotgard Håkonsson, som svek faren og gikk i allianse med eirikssønnene. Hva som skjedde med Grjotgard er noe usikkert. T. Torfæus hevder at som en del av forliket som bøndene presset frem mellom eirikssønnene og Håkon jarl, ble Grjotgard sendt ut i eksil som straff, samme med andre Håkon valgte ut. Mer troverdig er likevel Flateyjarbòks fortelling som hevder at Håkon jarl møter Grjotgard i strid. Dette er mer troverdig fordi det samsvarer med det siterte skaldekvadet i Heimskringla som forteller om Håkon jarls hevn. Sammen med Grjotgard faller også to jarlesønner og mange hærmenn. Flateyjarbòk hevder at etter å ha felt Grjotgard seiler Håkon jarl til Danmark, mens Snorre skyter inn at bøndene presser frem et forlik mellom Håkon og eiriksønnene. Eirikssønnene bryter siden forliket. De reiser hær mot Håkon og setter kursen mot Trøndelag. Håkon jarl flykter landet og kong Harald og Erling Eiriksson inntar Trøndelag. Kong Harald reiser om høsten sørover i landet, mens Erling blir igjen i Trøndelag.

Erling stiller harde skatter og krav til bøndene, og de reiser snart hær mot ham og Erling mister livet. Snorre skriver at Håkon jarl sendte noen av sine menn nordover til Trøndelag til vennene han hadde der og påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han selv skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom. Også historikeren Tormod Torfæus skriver at Håkon jarl skal ha oppfordret bøndene til å ta livet av Erling og gitt løfter om at han selv skulle vende tilbake å hjelpe bøndene til våren. Denne beretningen er også bekreftet i Flateyjarbòk.

Dersom dette stemmer har Håkon jarl klart å ta livet av to av farens drapsmenn med kort mellomrom. At Håkon jarl kan ha hatt en finger med i spillet i Erlings død gjennom sine egne tjenest og ”etterretningsmenn” kan stemme godt med det bildet som tegnes av Håkon i denne perioden. Tiden etter han må flykte fra Norge bruker han svært effektivt. Kongesagaene er samstemte om at Håkon reiste fra Norge og søkte vennskap med danekongen Harald Gormsson, ofte kalt Harald Blåtann. T. Torfæus skriver mer utfyllende at Håkon aldri hadde angrepet danekongens land, fordi han lenge hadde pønsket på hvordan han best kunne vinne danekongens gunst. Dette kan stemme, for Snorre forteller også at da Håkon jarl kom til danekongen ble han godt mottatt. Ettersom farens drapsmann var Norges konge, og danekongens fostersønn, kan T. Torfæus beretning om at Håkon jarl lenge hadde tenkt på hvordan han kunne vinne danekongens vennskap være riktig. Det ville vært vanskelig, nær sagt umulig, selv for en så mektig jarl som Håkon å legge til åpen strid mot Norges konge uten støtte fra danekongen. For det første var Harald Gråfell for mektig i Norge, han satt tross alt på makten over det meste av Norge, inkludert det mektige Hafrsfjordbassenget. For det andre ville en åpen strid mot eirikssønnene uten danekongens samtykke kunne føre til at Håkon også ville få danekongens vrede mot seg, ettersom han tross alt var fosterfar for Harald Eiriksson. Ett feilskritt her kunne lett føre til mektige fiender med en overveldende makt, som Håkon jarl alene aldri ville hatt mulighet til å stå imot. Men dersom beretningene om Håkon jarls videre trekk stemmer, utviser han en meget dyktig evne i politisk manøvrering i dette farlige maktspillet.

Fra Danmark har Håkon jarl gjennom sine kontakter klart å ta livet av en farens drapsmenn, Erling Eiriksson. Men gjennom store deler av sitt opphold i Danmark er han sengeliggende. Fagerskinna forteller at Håkon jarl fikk en hard sykdom og ble liggende lenge om vinteren. Han spiste og drakk lite og var søvnløs, men hadde lite verk. Heimskringla bekrefter Håkons sykdom, men forklarer årsaken å være at Håkon tenkte og grunnet så mye denne vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene. T. Torfæus forteller at Håkon var så pint av tankene om å gjenerobre farens rike og sikre makten om det for fremtiden, at han tenkte så mye på dette at han til slutt ble syk. Tiden i Danmark har Håkon jarl brukt vel, og kongesagaene bekrefter at mens han ligger i sykeseng, søker både danekongen Harald Gormsson og hans brorsønn, vikinghøvdingen Gull-Harald råd hos han. Gull-Harald mener han har krav på halve kongeriket Danmark, og søker råd hos Håkon jarl om hvordan han skal kunne få det han har krav på hos danekongen. Det er i denne situasjonen Håkon jarl viser en meget sterk politisk handlingsstrategi og evne til å gripe sjanser. Gull-Harald oppsøker danekongen og får avslag for sitt krav. Danekongen søker deretter Håkon jarls råd, for å finne en løsning på konflikten. Etter noen dagers betenkning gir Håkon det råd til danekongen at han ikke gir Gull-Harald noe av sitt rike, men isteden lar ham få Norge. Ved svik skal de lure den norske kongen, Harald Eiriksson til Danmark hvor Gull-Harald skal overfalle ham med sin hær, og deretter sette kursen til Norge.

Det er interessant at Fagerskinna forteller at Håkon jarl kort etter å ha satt Gull-Harald og danekongen på ideèn om å ta Norge, kommer seg på føttene og erklærer at han nå var frisk igjen. Det er fristende å anta at hele sykdommen til Håkon jarl ikke er annet enn ett skuespill for at rykte om at han enten var gal eller død skulle spre seg til Norge. Dette ville gjøre Harald Gråfell enda mer selvsikker, for dersom Håkon var blitt enten gal eller død, var faren for videre hevn lik null. Dermed var det også større sjanse for at Håkons dødelige felle ville lykkes. Dette er en teori som også kommer frem hos Tormod Torfæus. Det er ihvertfall ingen tvil om at Håkon jarl blir frisk igjen på et særdeles gunstig tidspunkt, like etter at hans konspirasjon mot Harald Gråfell er iverksatt ifølge sagaene.

Sendebud blir sendt til Norge, og Fagerskinna forteller at Harald Gråfell ble bedt om å komme til Danmark, hvor han skulle få Jylland til vintersete. Harald Gråfell takker ja til tilbudet fra sin fosterfar, og reiser om sommeren til Danmark med tre langskip. Sviket mot Harald Gråfell blir utspilt i Limfjorden, ved Hals, hvor Gull-Harald går til strid mot Harald Gråfell med ni skip. Når Gull-Harald reiser bort for å felle den norske kongen, iverksetter Håkon jarl del to av sin plan. Han spiller på danekongens misstillit til Gull-Haralds lojalitet, og påpeker at som konge av Norge vil Gull-Harald kunne bli en mektig fiende dersom han bestemmer seg for å svike danekongen. Danekongen og Håkon jarl blir da enige om at Håkon skal drepe Gull-Harald straks han har felt den norske kongen. Håkon skal få forlik med danekongen og være hans jarl i Norge. På denne måten har Håkon jarl klart å spille sine fiender mot hverandre. Han får hevn over den siste av farens drapsmenn ved å la Gull-Harald felle ham, og deretter får han festet sin makt om Norge ved å felle Gull-Harald og ha danekongen som sin mektige allierte. Slaget i mot Harald Gråfell og Gull-Harald skal ha stått i år 970.

I motsetning til sine forgjengere, Håkon den Gode og eiriksønnene, er Håkon jarl hedning og dyrker de gamle gudene. Dette får han mange gode ord om i de skaldekvad som er bevart om han i denne perioden. Trolig har dette også gjort det lettere for Håkon å få folkets støtte. Særlig tydelig er Håkons popularitet som blotsmann tydelig i Vellekla, hvor det skrives:

Hærens kloke herre Og de nyttige æser
lot de herjede hovsland atter kommer til bloting,
som Tor eide, atter mektig stridsmann øker
aktes som guders templer. slik sin egen heder.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Forbindelsen mellom æsene og Håkons rike nevnes videre:

”Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter sier jeg,
styrker Håkons rike”.

Også Fagerskinna setter Håkons bloting i forbindelse med at tidene blir bedre: ”Og den dyktige vendte til blot. Mektig fornøyde lar æsene jorden gro som før”. T. Torfæus beskriver forholdene i Norge under eiriksønnene: ”Eiriksønnene hadde ødelagt flere hedenske templer og hadde derfor fått folkets hat mot seg. Deretter rammet en prisøkning på korn Norge, på en måte som frem til da hadde vært uhørt i eirikssønnenes regjeringstid. Hedningene mente det var gudenes måte på å vise sin harme over skjendingen av templene og ritualene deres.” Videre fortelles det at landet ble dekket av snø ved midtsommerstid, fisken forsvant fra kysten, som lyst i bann, og sult herjet i alle landsdelene.

Midt oppi uåret kom Håkon jarl seilende med en stor hær tilbake til Norge. T. Torfæus skriver at folket i Norge villig underkastet seg danekongen og Håkon jarl for å bli kvitt eirikssønnene. Etter noen harde år hvor avlingene var feilet og fisket var dårlig, strømmet fisken tilbake til fjordene og kornet vokste igjen overalt hvor det var sådd. Dette fremstilles som å være ett resultat av at hovene blir gjenreist og æsene igjen dyrket. Under Håkon jarl kommer igjen æsene til bloting og dermed blomstrer også landet. Dette er et syn som kommer frem både i Heimskringla og i Fagerskinna. Håkon jarls rolle som hedning kommer også senere til å spille en stor rolle i hans historie, og som en direkte konsekvens av dette, også i Norges historie, blant annet gjennom hans kamp mot innføringen av kristendommen til Norge.


Etter at Håkon jarl hadde sittet som danekongens jarl over Norge i ca 3 -4 år (ca.973 -974) blir Håkon jarl kalt til Danmark for å hjelpe danekongen å forsvare sitt rike mot keiser Otto den andre. Dette var i samsvar med de vilkår danekongen hadde satt for at Håkon jarl skulle få tittelen som jarl over Norge. Kildene – Fagerskinna, Heimskringla og Flateyjarbòk - er samstemte i at Håkon jarl, på danekongens befaling, samler en stor hær fra Norge, og reiser til Danmark for å støtte Harald Blåtann i kampen mot keiser Otto. Kildene er også samstemte i at Harald Blåtann, sammen med Håkon jarl, slår keiser Otto i det første slaget de møtes i. Ifølge Heimskringla og Fagerskinna lå Håkon jarl etter dette i Limfjorden og ventet på bør til å reise tilbake til Norge. I mellomtiden hadde keiser Otto samlet sammen en flåte og satt over til Jylland. Danekongen møtte keiser Otto her, og tapte. Det ble siden satt grid og avtale om et møte på øya Mors. Danekongen blir her omvendt til kristendommen sammen med hele danehæren, og sender så bud på Håkon jarl. Da Håkon jarl ankommer blir han og de menn som fulgte ham, tvangskristnet av danekongen. Flateyjarbòk forteller derimot at Håkon jarl fikk bør, og reiste til Norge om vinteren. Våren etter samlet keiser Otto på ny en hær, og reiste til Danmark. Da Harald Gråfell oppdaget dette sendte han på ny bud til Håkon jarl. Og dersom Flateyjarbòks beretning er riktig, skal Håkon jarl denne gang ha stilt danekongen et ultimatum da han kom til Danmark med sin hær: Håkon jarl hadde hjulpet danekongen èn gang, med rikets hele styrke, slik som var avtalt. Denne gang vil han kun hjelpe danekongen mot godtgjørelse. Argumentet han bruker her er at hans undersåtter bare mener seg bundet til å forsvare Håkons land og rike – med andre ord bare Norge, med sine våpen, og sin kropp, og ikke Danmark. I hvertfall ikke uten vederlag. Håkon jarl stiller da det krav at de provinsene som var underlagt ham i Norge, skulle være fri fra Haralds myndighet for alltid, og at utestående skatt skulle slettes. Ved å stille dette kravet, ville Håkon jarl igjen samle det norske riket under èn norsk hersker, uten skatt og overformynderi fra en utenlandsk konge. Samtidig er det interessant fordi det viser at nordmennene på denne tiden hadde en idè om Norge som ett eget rike, og at nordmennene følte ett sterkere samhold og en sterkere følelse av lojalitet mellom hverandre, enn til andre skandinaviske riker. Håkons krav er også nevnt hos T. Torfæus. Det som er problematisk med dette materialet er at dette kravet ikke er nevnt i de andre kongesagaene. Dette er underlig, ettersom ett slikt krav tross alt ville ha stor betydning for den videre fremtiden til Norge. Det er likevel ikke grunn nok til å forkaste muligheten for at Håkon jarl faktiskt har stilt dette kravet.

Vi vet at Harald Hårfagre var oldefar til Håkon jarl, på morens side. Og Håkons fedre har vært nært knyttet både til Harald Hårfagre, og til Haralds sønn, Håkon den Gode. Begge disse kongene har hatt som motiv å samle Norge under en konge, og med de nære båndene til Håkons egen slekt er det slett ikke utenkelig at Håkon jarl selv har latt seg inspirere og fasinere av denne tankegangen. Vi vet at Håkon jarl fulgte den ordningen som Harald Hårfagre satte om at det skulle være en jarl i hvert fylke, dette er bekreftet både i Heimskringla og i Flateyjarbòk. Det kan i hvertfall virke som om det er en ny Håkon jarl som ankommer Norge etter oppholdet i Danmark. Han vender tilbake fri fra dansk overformynderi og løsrevet fra skatter og lojalitet til danekongen. Samtidig som dette kan ha hatt en sterk symboleffekt, ville det trolig også øke Håkons popularitet i Norge. De skatter og avgifter som var pålagt bøndene å betale danekongen gikk nå til den norske kongen, og dermed også indirekte til å styrke og forsvare bøndenes egne områder mot potensielle fiendtlige hærer. Dette ville utvilsomt være viktig for å skape en sterkere følelse av fellesskap og samhold blant nordmennene, og trolig også en sterkere lojalitetsfølelse til landets konge. Dersom dette stemmer har Håkon jarl på en merkverdig måte klart å få danekongens støtte til å fjerne sine egne motstandere, før han så selv løsriver seg fra danekongens overherredømme og selv tar makten i Norge. Det må legges til at Håkon jarl aldri tok tittelen konge selv om han i praksis fungerte som konge i Norge. Dette forklares i Àgrip med at Håkons ætt var fra håløygene og møringene, og det var jarleætt i begge grener. Derfor ville han ikke pryde seg med kongsnavn. Vi skal ikke se bort i fra at dette faktiskt kan stemme. Vi ser nemlig noe tilsvarende hos Erling Skjalgsson. I Olav Tryggvasons saga i Heimskringla kan vi lese at Olav tilbyr Erling jarlstittel, men Erling avslår med følgende: ”Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de”.

Før Håkon jarl forlot Danmark forteller Heimskringla og Fagerskinna at danekongen sendte lærde og prester med Håkon jarl for å kristne landet. Men da han mente været var slik han kunne sette ut til havs fra Danmark, satte han de lærde og prestene på land, og hindret dermed ett kristningsforsøk som ville hatt utgangspunkt i det tysk-romerske riket. Men T. Torfæus legger til at keiser Otto utnyttet Håkons fravær i Norge og sendte to jarler til Norge med en flåte på tretti skip for å kristne landet, mens Håkon befant seg i Danmark. Dette blir videre påpekt i Flateyjarbòk. Dette kan synes å bli belagt i Fagerskinna, som skriver at da Håkon jarl kom tilbake til Norge, hadde det alt kommet bud til Viken fra danekongen om den kristne tro. Flateyjarbòk forteller at da Håkon jarl kom til Viken fikk han fort vite hva de danske jarlene hadde gjort; brutt ned hov og kristnet folk hvor de kom med makt. Håkon bygde da opp igjen alle de hov som var blitt brutt ned og sendte bud til alle i Viken at ingen mann skulle beholde den tro som jarlene hadde påbudt. At det her fortelles at budet om kristendommen var kommet til Norge før Håkon jarl kan være riktig, men det medfører da at de må ha blitt sendt til Norge etter at Håkon jarl hadde forlatt Danmark, men at de kom frem før han via sjøveien, mens Håkon og hæren først la ut på hærtokt mot danekongens områder før han vendte tilbake til Norge. Trolig var dette noe Håkon gjorde som hevn for tvangskristningen. Det kan også ses på som Håkons måte å markere sin, og Norges, løsrivelse fra Danmark. Håkon førte skipene mot Øresund og herjet der, og siden langs kysten av Skåne, hvor han la til med flåten. Etter å ha utført blotsspon brente han flåten sin og satte hæren i land på Gautaland hvor han plyndret og herjet.
Uansett hvem som i utgangspunktet sendte budskapet om kristendommen til Norge, er resultatet det samme: da Håkon jarl kom tilbake til landet drev han de fleste tilbake til blotingen og lovte dem sin troskap. Ved sin retur til Norge, befestet Håkon nok en gang sin posisjon som Norges hedenske hersker.

Håkon jarl: Norges forsvarer.

Nå som Håkon jarl igjen satt i Norge, fri fra danekongens overherredømme og pålagte skatter, begynner det vi kan anse som den andre perioden i Håkon jarls liv: Rollen som Norges forsvarer.
Da Harald Gormsson, danekongen, får høre at Håkon jarl har kastet kristendommen og hadde herjet omkring i landområdet hans, samler han sammen en hær og drar til Norge. Her består Håkon jarl sin første, men bare midlertidige prøve. Danekongen herjer oppover langs norske kysten, og særlig får områdene langs Sognefjorden gjennomgå. I Lærdal unngikk bare fem gårder å bli brent, i Sogn bare et sogn, i følge sagaene. Danekongen seiler nord til Stad, men da han kommer hit får han høre at Håkon er godt forberedt og har samlet en stor hær nord for Stad. Danekongen bestemmer seg derfor for å vike. De to herskerne møtes dermed ikke denne gang, men Håkon jarl fikk med dette vist sin makt. Så mektig er han blitt, at selv danekongen må vike for hans hær. Dette ble Harald Gormssons siste forsøk på å ta Norge.

Under kong Harald Gormssons arveøl får hans sønn, Svein Haraldsson, jomsvikingene til å love å gå til krig mot Norge, og drepe eller drive Håkon jarl ut av landet innen tre år. Kildene er samstemte i at hæren ble gjort klar så fort det var mulig, dette ifølge Fagerskinna for å hindre rykter om felttoget i å nå Norge og dermed gi Håkon jarl tid til å forberede seg. Ifølge Snorres Heimskringla kom ryktet dem likevel i forkjøpet. Eirik jarl Håkonsson skal ha fått høre om felttoget mot Håkon da han befant seg på Romerrike. Han samlet da straks folk og reiste til Trondheimen for å varsle faren. Snorre er alene om å nevne dette hendelsesforløpet. I Flateyjarbòk fortelles det at Håkon jarl befant seg på veitsle hos Erling, hersen på Sola, når han får nyheten om at jomsvikingene herjer landet.

I det som skjer videre viser Håkon igjen en velutviklet evne til å møte trussler, både mot seg selv og mot sine områder. Da han får bekreftet nyheten om at fiender befinner seg i landet forteller Fagerskinna at det ble bestemt å tenne vetene og skyte opp hærpil og ta alle skip i fart. Håkon stevner til seg hver eneste mann som torde verge seg og sitt gods. Selv fòr han med ett skip ut og inn av hver en fjord, og dermed visste ingen hvor nattleiet hans var eller hvor han kom. Snorre forteller at da Eirik hadde varslet Håkon, faren sin, lot de skjære hærpil over hele Trøndelag og sendte bud til Nordmøre og Sunnøre og Romsdal, nord i Namdal og til Hålogaland, og stevnet så ut full allmenning av folk og skip. Håkon jarl skal så ha seilt til Møre for å speide og samle folk der, mens Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover. Snorre nevner ikke at vetene ble tent, men dette er likevel en interessant opplysning fra Fagerskinnas forfatter, og som trolig stemmer. Det fortelles nemlig hos Snorre i Håkon den Godes saga om hvordan Håkon satte lov for leidangen: ”Etter denne striden satte kong Håkon en lov for landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipsreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt opp allmenning og allmenningen skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjellene, slik at en kunne se fra det ene til det andre”.

Dette viser at Håkon jarl har hatt et lovfestet og trolig velorganisert forsvarsverk til bruk mot invasjonshærer til sin disposisjon. Dette gjorde det mulig for han å kalle sammen en stor hær på kort tid. At det er leidangen som er kalt ut fortelles også i et skaldekvad av Tord Kolbeinsson: ”Til havets strid styrtet de slanke leidangs skip mot danenes skeider langsmed landet”. Også i Heimskringla finner vi referanse til leidangen i ett kvad kalt Eiriksdråpa: ”Langveisfra langs landet leidangen glei til kampen, mens de slanke danske skeider skrei imot den”. Vetene vil ha varslet folk raskere enn hva skipene med bud i kunne seile. At Håkon sender skip ut, har trolig vært for å samle sammen de skip som, når budbringerne kom, nå har vært kampklare. Dette må ha spart Håkon mye tid, ettersom det ikke har vært nødvendig å vente på at skipene skulle gjøres klare etter at budbringerne har kommet. Budbringerne har dermed bare trengt å informere de kampklare skipene om hvor de skulle møte resten av hæren. Kanskje har mange av skipene som ble gjort klare når vetene ble tent allerede lagt kursen mot den retning vetene ble tent i. Dersom varselet ble mottat med at vetene i nord brant, kan mottakerne ha visst at budet om hærsamling var kommet fra nord, før de tente sin egen vete og budet dermed spredte seg lengre sørover. Dette blir likevel bare en teori som det vil råde noe usikkerhet rundt, ettersom vi ikke med sikkerhet vet hvordan vetene har fungert i praksis.

Mens Håkon samler sammen hæren, reiser jomsvikingene stadig lengre nord i landet, men Snorre forteller at folk i land ikke sa sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre. Fagerskinna forteller også at jomsvikingene hadde problemer med å få informasjon om Håkons tilholdssted, folk svarte bare at han var i fjordene innenfor allfarlei, stundom i nord, stundom i sør. Dette er interessante opplysninger fordi det kan tyde på at Håkon jarl må ha hatt en stor støtte i befolkningen, og at få kan ha hatt ett ønske om å svike han. Dette fordi det ville være nærmest umulig å samle sammen en så stor hær på en plass, uten at folk fikk kjennskap til hvor hæren holdt til. I hvertfall forteller det at folket støttet Håkon jarl og var mer interesserte i å beholde han som hersker, enn å la danene igjen få øke sin innflytelse over landet.

Ifølge både Heimskringla og Fagerskinna får jomsvikingene først vite hvor Håkon jarl befinner seg da de blir oppsøkt av en gammel mann. At det er mannen som oppsøker jomsvikingene og ikke motsatt kan tyde på at han oppsøker fiendehæren etter ønske fra Håkon jarl, ettersom han nå, uten jomsvikingenes viten, har samlet sammen hele hæren sin. Med tanke på det ”etterretningsapparatet” Håkon jarl viste at han disponerte når han fikk tatt livet av Erling er ikke dette helt usannsynlig. Dersom han klarte en slik bragd fra Danmark, kan vi anta at hans makt og ”etterretningsapparat” er blitt utbedret nå som han selv er i Norge, og er enda mektigere enn tidligere. Ifølge Snorre skal bonden ha fortalt dem at Håkon jarl seilte inn i Hjørundfjord dagen før, med bare ett eller to skip, iallfall ikke flere enn tre, og at han ikke visste noe om fienden. Jomsvikingene løper da til skipene sine og ror nordenom øya Hod, og så inn forbi øya. Samtidig ligger Håkon jarl og Eirik jarl Håkonsson i Hallkjellsvik i Voldafjorden med 180 skip. Jarlene ror så nordover for å finne jomsvikingene, og de møtes i Hjørungavåg. Når det gjelder dateringen av slaget i Hjørungavåg har det vært et tema som har vært mye diskutert. Et av de vanligste forslagene har vært å datere slaget til ca år 985-986, og det er også denne dateringen som legges til grunn her. Det fortelles i Fagerskinna at Jomsvikingene hadde 60 skip. Fagerskinna bekrefter fortellingen om bonden som møter jomsvikingene og sender dem mot Hjørungavåg. Fagerskinnas forfatter legger til at jomsvikingen Sigvalde jarl er skeptisk til informasjonen og mener det er en felle, men blir likevel egget av Bue Digre, og de løser dermed fortøyningene og farer med hæren mot Håkon jarl. Fagerskinna nevner også det samme antallet skip som Snorre oppgir i Heimskringla. Flateyjarbòk synes å bekrefte at bonden jomsvikingene møter er en av Håkons agenter. Mannen kalles her Ulv, og forteller jomsvikingene at Håkon lå innenfor øya Hod, og der kan de få drept ham om de vil, for han venter der på hæren sin. Jomsvikingene ber så Ulv om å bli med i skipet for å vise vei til Håkon. Her prøver Ulv å sno seg unna, trolig fordi han vet hva som venter jomsvikingene i Hjørungavåg. Han blir likevel tvunget med i båten, men da de får se Håkons flåte hopper Ulv over bord og vil ikke vente på at de skal betale ham for sviket. Men da Vagn ser dette lønner ham Ulv ved å kaste ett spyd gjennom han, og han mister der livet.

Den mest detaljerte kampformasjonen finner vi i Heimskringla. Det fortelles her at Sigvalde jarl lå mot Håkon jarl. Sigvalde hadde tjue skip og Håkon seksti. I den ene armen på fylkningen lå Bue Digre og hans bror Sigurd med tjue skip, og mot dem la Eirik Håkonsson seksti skip. I den andre armen på fylkningen lå Vagn Åkesson med tjue skip og mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og seksti skip. Kampen blir beskrevet som lang og hard, både i Fagerskinna og hos Snorre, men Håkon jarl seirer til slutt, etter store mannefall på begge sider. Snorre legger også til en setning som har vakt mye oppsikt: ”Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene”.

Erling er ellers ikke nevnt i Håkons hær hos Snorre. Også Flateyjarbok nevner Håkons offer av sønnen Erling. Det fortelles her at Håkon går opp på øya Primsigd hvor han legger seg på kne, vender seg mot nord, og kaller på Tordgerd Hordabrud. Hun vil først ikke høre, og Håkon synes hun virker sint på han. Håkon ber henne ta imot offergave fra ham, men hun vil ikke ta imot. Til slutt tilbyr Håkon henne menneskeoffer, og hun kan velge hvem hun vil ha utenom han selv eller hans sønner Eirik og Svein. Tordgerd velger da Håkon sin syv år gamle sønn, Erling. Håkon tar da gutten og gir han til trellen Skofte som tar livet av gutten på den måten Håkon jarl ”pleide”. Deretter forteller sagaen hvordan slaget gikk bedre for Håkon jarl, fordi han hadde ofret til Tordgerd Hordabrud og hennes søster Irpa. Fra nord tykknet det til og det kom en kraftig haglbyge, og det syntes som om lyn og torden også blandet seg. Jomsvikingene måtte nå kjempe mot været også.Videre fortelles det at Håvard Hoggande var den første som så Tordgerd Hordabrud i Håkon jarls hær, men siden mange andre. De så at det var som om piler fløy av hver finger på trollene , og hver gang traff de en mann slik at han fikk sin bane. Det hele ender med at jomsvikingenes hær går i oppløsning og Sigvalde hopper over bord med ordene: ”Nå vil jeg flykte, sier han, og gjør så det alle mine menn, fordi at nå er det med troll vi kjemper og ikke med menn”.

I Fagerskinna finner vi ingenting som tyder på at Håkon jarl skal ha ofret sin sønn. Her fortelles det at Erling lå på Håkons babords side sammen med Jarnskjegge fra Uthaug på Yrjum og Styrkår fra Gimsan som var den mest vidgjetne lendmann nord for Stad. Erling skal her ha ligget mot Torkjell, bror til Sigvalde. Dersom dette stemmer må Erling ha vært langt eldre enn syv år. Fagerskinna nevner også haglet som skal ha kommet, og at mannefallet endret seg i nordmennenes favør etter dette, men det sies ingenting om at Håkon skal ha ofret Erling. Det er flere ting her som trenger en nærmere forklaring. Nå må det først fortelles hvem denne Torgerd er. Gro Steinsland forklarer i boken ”Norrøn religion” Tordgerde Hordabrude, eller Torgerd, som en fylgje. Det vil si en verneskikkelse for individet eller slekten. Som eksempel på en ættefylgje, bruker Gro Steinsland nettopp Torgerd, som er ladejarlenes slektsmor, og forteller at ættefylgjen i enkelte tilfeller kan ta form nærmest som en gudinne. Steinsland skriver også at Torgerd, ifølge flere kilder, skal ha vært representert med egen kultstatue i et kulthus på Lade, hvor hun ble dyrket sammen med søsteren Irpa. Et annet spørsmål er hvorvidt Håkon faktisk ofret sønnen sin under slaget i Hjørungavåg. Det første som slår oss i denne sammenheng er at Fagerskinna, som trolig er en mer nøytral kilde enn f.eks Snorre, er at det her ikke nevnes noe om et sønneoffer, og at Erling her fremstilles som en voksen. Når jeg bruker uttryket mer nøytral, refererer det til at Fagerskinna er blottet for mirakler og religiøse forklaringer, noe som blir brukt i en viss utstrekning av Snorre i sin Heimskringla. Videre virker det lite sannsynlig at Håkon, midt i kampens hete, skal ha overlatt kommandoen til noen andre. Lite sannsynlig er det også at Håkon kunne ha forlatt flåten, uobservert og uhindret, og tatt seg til land, uten at noen av hans fiender ville ha lagt merke til det og følgt etter. Til slutt må det påpekes at det ikke finnes noen skaldekvad som forteller noe om at Håkon skal ha ofret sin egen sønn under dette slaget. Dette til tross for at det finnes skaldekvad i Heimskringla, Fagerskinna og i Flateyjarbok som refererer til forskjellige hendelser før, under, og etter slaget i Hjørungavåg. Snorres valg av ord når han omtaler sønneoferet tyder på at også han er noe skeptisk til denne hendelsen. Vanligvis kan vi se at Snorre skriver med en stor tro og sikkerhet på at det han skriver er historisk korrekt. Men her gjør han ett unntak og bruker ordvalget ”noen sier”, og antyder dermed at det er noe uenighet om hvorvidt dette faktiskt skjedde eller ikke. Også historikeren Tormod Torfæus stiller seg skeptisk til at Håkon skal ha ofret sin egen sønn. T. Torfæus begrunner dette med at det er meningsløst å tro at Håkons sønn Eirik, som var en svært klok viking, ville ha tillatt ham å drepe sin bror, når han til og med reddet fiender som var utpekt av Håkon til å bli henrettet, og når han ikke viste seg i stand til å straffe Einar Islending som han hadde adoptert inn i sin familie, og som var nær ved å desertere og gå over til fienden. T. Torfæus legger også til at både Saxo og Heimskringla nevner sønneblotet, men uten å ha tiltro til det. Man kan dermed lure på om påstanden om menneskeoffer er en konstruksjon av Snorre, som selv var kristen, og senere av forfatterne av Flateyjarbok, som var prester. Det virker også som om Flateyjarbòk, som har den mest utførlige skildringen av Håkon jarls sønneoffer, vil fremstille det slik at sønneofferet slett ikke var ett enestående tilfelle av menneskeoffring under Håkon jarl. Nedskriveren forteller at Håkon gav trellen Skofte ansvaret for å ta livet av Erling, og at Skofte da gav Erling bane etter den skikk som Håkon jarl pleide og som han rådet ham til. Dette er alvorlige beskyldninger om at Håkon jarl skal ha ofret mennesker også tidligere. Men det er ikke gitt referanser til dette verken i Heimskringla, Fagerskinna, Àgrip eller i noen skaldekvad. Motivet med dette kan ha vært å sverte både Håkon jarl, som vi har sett var en hedensk hersker som opponerte sterkt mot kristendommen, og for å vise hedendommens ”mørke” side, eksemplifisert ved menneskeofring.


Når det gjelder betydningen av slaget i Hjørungavåg må det utvilsomt ha vært et utrolig viktig slag, både for Håkon jarl og for den norske rikssamlingen. I dette slaget samlet Håkon jarl nordmennene sammen mot en felles fiende – en utenlandsk invasjons hær. Trolig har dette ført til at Norge etterpå stod tilbake mer samlet. Sammen hadde nordmennene klart å slå en invasjonshær med utgangspunkt i Danmark. Dette har trolig vært en viktig seier for nordmennene, som må ha sett seg leie av danenes store innflytelse både på deres handelvirksomhet med sin store kontroll over handelsrutene og på å være underlagt skatter og plikter til danekongen. Med seier i dette slaget forble Håkon jarl enerådende hersker i Norge, samtidig som denne seieren styrket hans makt. Nå var det ingen hærer fra utlandet som uten videre kunne true Norge, eller Håkon jarls makt. Seieren førte også til at Danmarks krav på Norge ble avvist. To ganger hadde danene nå forsøkt å ta Norge fra Håkon jarl. Først ved Harald Blåtanns forsøk, som tidligere er nevnt, hvor det ender med at han må snu da han får høre om Håkons store forsvarshær som ligger klar til å møte han. Og etterpå Haralds sønn og arvtager, Svein Tjugeskjegg, som sender en hær bestående av daner og jomsvikinger til Norge, hvor de blir slått i Hjørungavåg. Fagerskinna forteller at ”dette slaget har vært spurt viden om, og aldri har daner hatt ett slikt slag med nordmennene, fordi at nå hadde de større hær enn danene”. At Håkon jarl klarer å mønstre en så stor hær sier mye både om Håkons makt, og om hvordan Norge under Håkon jarl har klart å bygge seg opp til å bli en sterk politisk og militær makt som nå kan motstå selv danene. Det går lang tid etter dette slaget før danene igjen prøver å legge krav på Norge. Det sier også mye om betydningen av slaget at Håkon jarl trekkes frem som den store sagahelten og landeverneren, til tross for at sagaskriverne var kristne. Hadde det ikke vært for den store betydningen av dette slaget ville trolig nedskriverne ha tilført Håkon ett langt dårligere ettermæle. Håkon var tross alt hedning, og drev en aktiv kamp mot å innføre kristendommen til Norge.

Håkon jarl den mektige: Norges hersker.

Etter slaget i Hjørungavåg kommer Håkon jarls siste periode i hans rolle som den ubestridte og rådende hersker over Norge. Gjennom seier i dette slaget har Håkon klart å beseire danenes siste forsøk på å underlegge seg Norge under hans regjeringstid. Han har dermed sikret Norge for angrep fra store, utenlandske hærstyrker. Han sitter som hersker i Norge usedvanlig lenge sammenlignet med sine forløpere og etterkommere til kongemakten i landet. Hvis vi tar med tiden hvor Håkon jarl var danekongens underkonge, satt Håkon jarl med makten i hele 25 år, fra ca 970 til 995. Det er likevel underlig å se hvordan hans fall blir beskrevet i sagaene. Det fortelles først i Snorres Heimskringla at så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av den tida han levde. Så langt høres ting greit ut. Men så legger Snorre til; ”men da det lei på, ble jarlen så lei med det, at han ble usedsmann i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem i ei uke eller to, og så sendte ham dem hjem igjen”. Skildringen av Håkons oppførsel ovenfor kvinner går igjen i Àgrip, Fagerskinna og i Flateyjarbòk. Dette synes å være merkelig. Håkon jarl satt trygt i Norge for alle fiender utenfra, og det eneste som kunne true hans makt var bøndene i sitt eget rike. En sterk motstand fra bøndene var det eneste Håkon ikke kunne stå i mot. Ikke minst fordi han var helt avhengig av bøndenes og stormennenes godvilje for å kunne beholde sin militære makt, som i stor grad var basert på leidangen. En slik handling er sterkt imot det bildet som blir gitt av Håkon jarl ellers i sagaene. At en så stor strateg som Håkon jarl, som har vært fullstendig klar over at hans militære og politiske makt var avhengig av støtte fra stormennene, skal ha kjørt fullstendig over dem og tatt kvinner til seg med makt virker høyst usannsynlig. Håkon må ha visst at dersom han gjorde dette ville ikke reaksjonene la vente på seg. Bøndene og stormennene ville slått seg sammen og det hele ville ha endt i ett voldsomt opprør. At Håkon som har hatt god kontakt både med bøndene og stormennene og har vist seg som en særdeles dyktig strateg med en usedvanlig god evne til å handle taktiskt skal ha begått en så enorm feil virker så lite sannsynlig at det er på sin plass å stille spørsmål om dette også kan være en konstruksjon av de kristne nedskriverne for å ytterlige sverte Håkon jarls omdømme. Påfallende er det også at Snorre i sine avsluttende ord om Håkon jarl skriver: ”Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som meste gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tiden kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme isteden”. Dette kan bekrefte at Håkon jarl ble tillagt verre sider og ett verre ettermæle enn hva som var tilfellet, ettersom han var hedning, og i følge den tradisjon Snorre her skriver om dermed skulle fordømmes. Snorre skriver også: ”Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde han til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender”. Det virker underlig at Snorre her trekker frem Håkons vett og kunnskap til å bruke makten sin, dersom det stemmer at Håkon skal ha missbrukt makten sin til å bortføre kvinnene rundt om i landet. Det kommer likevel frem andre faktorer som mer sannsynlig kan ha ført til Håkon jarls fall. Fagerskinna forteller at Håkon begynte å styre landsfolket hardt, ble grisk etter gods og fulgte ikke loven. Det kan tenkes at Håkon etter seieren over danene har følt seg så mektig at han på sikt har prøvd å sette til side lovene i landet. Håkon har utvilsomt vært den mektigste styreren Norge til da hadde hatt, og det er ikke uten grunn han har fått tilnavnet ”den mektige”. Heimskringla og Flateyjarbòk nevner at Håkon skal ha hatt 16 jarler under seg, noe som skaldene trekker frem som en virkelig stor bragd: ”Hvor i verden ellers vet man at jorddrott har land som 16 jarler. Slikt hæren lenge minnes.” Med tanke på hvor sentralt tingordningen stod i Norge, og nordmennenes respekt for lovene herfra er det slett ikke utenkelig at bøndene og stormennene har gått sammen om ett attentat mot Håkon jarl dersom han skal ha forbrutt seg mot lovene. Det kan se ut til at Håkons fall har vært at han ble for mektig, og lot makten gå til hodet på seg. I Viking Norway refereres det til Frostatingsloven hvor det kommer frem at de ikke bare hadde rett til å straffe en leder som brøt med loven, de var faktiskt forpliktet til det.
På denne tiden kom det også ett nytt kongsemne til Norge som var av Harald Hårfagres ætt: Olav Tryggvason. I han kan bøndene og stormennene ha funnet en ny leder med rikdom og ressurser nok til å kunne ta opp en kamp mot Håkon dersom deres eget attentat skulle slå feil. Håkon Jarls død, og behandlingen av hans døde legeme står i sterk kontrast til de store dådene han utførte i sitt liv. Ikke minst med tanke på den store betydningen av slaget i Hjørungavåg. Det ser ut til at Håkon jarl har spilt en langt større rolle i samlingen av Norge enn hva han er blitt gitt honør for i ettertid. Mye av årsaken til dette henger nok sammen med hans dårlige ettermæle. En sterk indikasjon på dette er at Adam av Bremen, som var en langt mer samtidig kilde enn sagaskriverne, beskriver Håkon jarl som den første av nordmennene til å tilegne seg kongelig makt. Det kan tenkes at Adam av Bremen har oppfattet Håkon som Norges første konge fordi han var den første som i realiteten hadde ressursene, makten og populariteten til å i praksis samle Norge under seg.

Konklusjon

Ut i fra Håkon jarls mange storverk, som å løsrive Norge fra dansk overherredømme og overvinne to danske invasjonsforsøk, er det helt klart at Håkon har hatt en langt større betydning for den norske riksamlingen enn hva han er blitt gitt ære for i ettertid. Det virker nærmest som om nedskriverne har prøvd å sverte Håkons rykte gjennom å tilegge ham både sønneoffer og overgrep mot landets kvinner. I C.R Ungers Heimskringla er Håkon jarls saga på knappe atten kapittler som er nedskrevet på tolv sider og den er her tittlert med ”Sagaen om Harald Gråfell og Håkon jarl”. Sagaen starter med å fortelle om eirikssønnenes maktovertakelse i Norge, og ikke før midt i sagaen nevnes Håkon jarl, og det siste vi får høre at at Håkon jarl flykter landet og reiser til Danmark. Håkons beundringsverdige politiske spill om hvordan han greier å gripe makten i Norge og hans vellykkede forsvar av Norge er, istedenfor å være samlet under en egen saga om Håkon jarl, flettet inn i sagaen om Olav Tryggvason, og da med en kontinuerlig veksling mellom beretninger om Olav og Håkon, frem til Olav kommer til Norge og Håkon dør. Håkon jarl har dermed, i denne utgaven av Heimskringla, ingen egen saga. Fortellingen om hans liv er bare fortalt gjennom å være knyttet opp mot to andre norske konger. Det er vel på sin plass å påpeke at de to kongene som fortellingen av Håkon er samlet mellom, Harald Gråfell og Olav Tryggvason, begge var kristne.

Vi kan gå ut fra at Håkons store makt, innflytelse og popularitet i Norge har vært en viktig faktor i å styrke den norske kongemakten og knyttet stormennene og bøndene nærmere kongen. Når han også benytter seg av leidangen for å forsvare Norge mot en utenlandsk invasjonshær har dette trolig også vært med på å styrke en følelse av tilhørighet knyttet både til kongen og landet. Vi kan nærmest ane konturene av en ”oss mot dem” mentalitet, hvor ”oss” er nordmennene og ”dem” er de stadig truende danene. Dette er en tankegang som også trekkes frem i Torgrim Titlestads Viking Norway, og er ett synspunkt som vi slett ikke skal se vekk i fra stemmer. Å overvinne danene, som i flere tiår har vært en kontinuerlig trussel mot nordmennene i form av plyndinger, kamper og i form av forsøk på å legge landet under den danske kongemakten, kan – og har trolig – gjort mye for å utvikle en norsk mentalitet og fellesskapsfølelse. Når Adam av Bremen trekker frem Håkon jarl som den første i Norge med kongelig makt, og ikke Harald Hårfagre, sier det mye om den påvirkning Håkons liv har hatt på den norske rikssamlingen og den oppfatningen både nordmennene og andre har hatt av Håkon jarl og Norge som nasjon både under, og etter Håkon styretid.

KILDER

Àgrip.

Oversatt av Gustav Indrebø. Norrøne bokverk nr 32. Det norske samlaget. Oslo 1936.

Fagerskinna.

Oversatt av Edvard Eikill. Saga bok 2008.

Flateyjarbòk.

Bind 1. Prentverk Akraness H.F 1944.

Heimskringla.

Utgitt ved C.R Unger. Brøgger & Christie 1968.

LITTERATUR
Knut Helle, "Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken”, i Leiv Eriksson, Helge Ingstad og Vinland. Trondheim 2001: 13-27.
Claus Krag, Aschehougs Norges historie – Vikingtid og rikssamling 800 – 1130. Bind 2. AIT Otta AS, 2005.
Gro Steinsland, Norrøn religion. Pax Forlag A/S, Oslo 2005.
Jòn Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800 – 1300. Det norske samlaget. 2 opplag. 2006.
Tormod Torfæus, Norges Historie. Bind 1- 3. Eide forlag. 2008.
Torgrim Titlestad, Viking Norway. Saga bok. 2008.
Torgrim Titlestad, "Tilbake til sagaene". Nytt norsk tidskrift 1/2009.