Egil Skallagrimsson som Odin-dyrker

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på om det finnes påfallende likhetstrekk mellom gudedyrkeren og guddommen som blir dyrket, og hvorvidt det er noen sammenheng mellom gudedyrkerens egenskaper og klassetilhørighet og guddommens egenskaper og stilling i den norrøne gudeverdenen. For å studere dette nærmere vil jeg trekke frem den islandske skalden Egil Skallagrimsson som representant for den islandske overklassen og som representant for Odin dyrkeren. Ved å gjøre dette vil jeg forsøke å se om det er likhetstrekk i de egenskaper som sagaen trekker frem hos Egil, og de egenskaper de religiøse tekstene tillegger Odin, samt deres possisjon i samfunnet de var en del av. Til denne artikkelen er det særlig historiske primærkilder som Egil saga Skallagrimsonar, Heimskringla og Fagerskinna som vil bli brukt, og Edda som den religiøse primærkilde.

Egil Skallagrimsson og Odin.

Egil Skallagrimsson var sønnesønn av landnåmsmannen Kveldulv Skallagrim som emigrerte fra Norge til Island etter fiendskap mellom Kveldulvs slekt og Harald Hårfagre. Sagaene fremstiller Egil som en mektig mann, en dyktig skald og en fryktelig kriger. Dette er noen av de aspektene som det vil redegjøres mer for, og settes i sammenheng med hans dyrkelse av Odin.

Odin selv, er ofte sett på som den øverste av gudene. I noen av Odins tilnavn er han omtalt som dròttinn – ”drauga drottinn” og ”hanga drottinn” - det norrøne ordet for konge. Dette tyder på at Odin har vært oppfattet som en konge, da gjerne Åsgårds konge, gudenes konge. En rekke fremstillinger av Odin i Valhall tyder også på dette. Odin utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og Valhall utpekes som Odins hall. I dikt som Grimnesmål og Gylfaginningen fra Snorres Edda kan vi lese at Odin lærer opp konger i noe av sin kunnskap.

Skaldekunsten.

Når det gjelder Egils egenskaper, sett i lys at hans rolle som Odin dyrker, kan vi finne flere ting som knytter Egils egenskaper til aspekter ved Odin. Allerede som 3 åring skal Egil ha vært i besittelse av skaldekunsten, en egenskap som var regnet for å være en gave fra Odin. Religiøst er Odin knyttet til skaldekunsten som en gave fra gudene gjennom en fortelling i Snorres Edda, hvor det fortelles at skaldedrikken hadde sitt opphav i en fredsslutning mellom æsene og vanene. Som fredstegn ble de enige om å blande spytt. De to stridende flokkene spyttet i et felles kar, og for at ikke spyttet skulle gå til spille, laget æsene en mannsperson av det. Han fikk navnet Kvasir. Han var så klok at han hadde svar på hva det skulle være. Kvasir reiste rundt i verden og delte med seg av sin kunnskap, man da han kom til dvergene Fjalar og Galar, svek og drepte de ham. De samlet opp blodet i tre kar og blandet honning i det. Av dette ble det en mjød som gjør hver som drikk av den til skald eller lærdomsmann. Dvergene bortforklarte siden drapet ved fortelle æsene at Kvasir var blitt kvalt av sitt eget vett. Siden inviterte dvergene til seg jotnen Gilling og kona hans. De fikk med seg Gilling på en rotur og laget det slik at jotnen, som ikke kunne svømme, druknet. Da de fortalte kona at Gilling var død, gråt hun høylydt. De lurer henne så til å gå ut for å trøste seg ved å se ut over sjøen hvor Gilling hadde druknet. Med det samme hun passerte dørstokken, slapp Galar en stein i hodet på henne og drepte henne. Da Gillings sønn, Suttung, fikk dette å vite, plasserte han de to dvergene på et skjær. Dvergene bad for sitt liv, og lovet ham den dyrebare mjøden som bot for drapet på faren. Dette gikk Suttung med på. Suttung fikk med seg mjøden til Nitberg og satte Gunnlod, datteren sin, til å vokte den.

Odin får høre om hvor mjøden er da han under navnet Bòlverk besøker en jotne ved navn Bauga, bror til Suttung. Odin greier til slutt å komme seg til Nitberg hvor han forfører Gunnlod, som vokter mjøden. Han blir hos henne i tre netter og han fikk da lov til å ta tre slurker av mjøden. I den første slurken tømte han det ene karet, i den neste det andre og i den siste det tredje. Han flyktet i ørneham med all mjøden i seg, men ble forfulgt av Suttung som også hadde iført seg ørneham. Når æsene så Odin kom flyvende, satte de karene sine ut på gårdene, og når Odin kom inn over Åsgard spydde han mjøden opp i karene. Suttung var da så nær innpå at Odin trodde han skulle bli fanget, og sendte resten av mjøden ut bakveien. Denne mjøden var ikke god, og den kunne hvem som ville ta. Men Suttungsmjøden gav Odin til æsene og til de folk som kan dikte. Derfor kalles skaldskapen for Odins funn, Odins gave eller æsenes drikk.

At Egil Skallagrimsson knytter sin skaldekunnskap opp til Odin finner vi mange eksempler på i Egils saga, blant annet i to av hans mest kjente kvad ”Hodeløsningen” og ”Sønnetapet”. I hodeløsningen refererer Egil til at han tok med seg skaldekunnskapene sine da han reiste fra Island til Norge: ”Mot vest jeg fòr, tok med ombord den dyre mjød, meg Odin bød”. I kvadet Sønnetapet refererer han til skaldskapen både som Odins gave og som Odins mjød: ”Tungt det er på tungens vekt å veie Valfaders skatt”, ”krøkt av sorg jeg evner knapt å løfte i lyset frem mjøden dyr, som Friggs mann bar i urold fra Jotunheim”, og til slutt ”til meg gav Fenris motmann en idrett uten lyte”. Fenris motmann er her en omskrivning for Odin, mens idretten er en referanse til skaldekunsten. Vi finner det samme senere i Egil saga hvor han kveder: ”Ofte skal ordene mine, Odin meg selv dem lærte, spørres og viden spredes i spreke horders land”. Vi ser her hvordan Egil knytter sin skaldekunnskap til både Suttungsmjøden og direkte til Odin som lærer.

Runeristing.

Et annet viktig aspekt som knytter Egil til guden Odin er hans mestring av runer. Vi kan lese i Edda diktningen hvordan Odin hang seg selv i verdenstreet Yggdrasil og stakk seg med sitt eget spyd. Slik hang han, ofret til seg selv, i ni netter. Slik kunne han tre over terskelen til de dødes rike og gripe runekunnskapen.

”Jeg vet at jeg hang

I det vindkalde tre

Ni hele netter.

Med odd såret,

Til Odin gitt,

Sjøl gitt til meg sjøl,

I det treet

Som ingen vet

Av hvilke røtter det rant.

Brød fikk jeg ikke,

De brakte ikke horn;

Speidet ned fra treet,

Tok så opp runer,

Tok dem med skrik,

Og fra treet falt jeg.”

Et eksempel på Egils runekunnskaper er under en veitsle til kong Eirik og dronning Gunnhild på Atløy hvor Bård, gårdens bonde, forberedte diseblot. Egil er da i følge med Olve, huskar hos Tore herse. Olve er ute for å kreve inn landskyld som ikke var betalt til Tore om våren. De fikk hardt vær med storm på ferden og la seg da til på Atløy, hvor de ble tatt imot av Bård. Bård ledet dem til ett ildhus som lå et stykke unna de andre husene. Her fikk de tørke klærene og de fikk servert mat og surmelk. Bonden beklagte ovenfor dem at han ikke hadde øl å servere. Samme kvelden kom Kong Eirik og Gunnhild til gården, og bemerket at bonden selv, Bård, ikke var tilstede. Eirik får da vite at han er å steller gjestene sine, og at disse er huskarene til Tore herse. Kongen vil møte dem, og ber dem hentes. Kongen hilste Olve vennlig og ba ham ta plass i høysetet. Senere ble det bragt inn øl, og Olve og følget hans skjønner da at øl var det nok av, det var heller det at Bård ikke ville dele ølet sitt med sine uventede gjester. Utover kvelden gjør Egil det klart hva han synes om Bårds gjerrighet, og kveder ett nedlatende dikt om han. Bård svarer med å klage til dronning Gunnhild på den store mengden mjød Egil tømmer i seg uten å bli mindre tørst, og sammen blander de gift ett drikkehorn og serverer det til Egil. Sagaen forteller da at Egil dro ut kniven sin og stakk seg i hånden, tok hornet og ristet runer i det og smørte blod over. Deretter fremsier han et skaldekvad som henviser til runenes kraft, og resultatet er at hornet sprekker og ølet renner utover. Slik berget Egil sitt eget liv, før han tok livet av Bård med sverdet sitt.

Et annet eksempel på Egils runekunnskaper finner vi da han er på besøk hos Torfinn, en bonde ved Eidaskogen. Her finner Egil at datteren til Torfinn ligger syk på tverrpallen. Han får da vite at en bondegutt har prøvd å riste runer for å gjøre henne bedre, men det syntes at det siden bare var blitt verre. Egil sier seg da villig til å prøve å gjøre henne bedre. Han ba dem først løfte henne opp av sengen og legge rene klær under henne, og det ble gjort. Deretter ransaket han sengen hennes og fant der et hvalbein med runer på. Egil leste runene, deretter spikket han dem av og skavet dem ned i ilden, brente opp hvalbeinet, og lot bære klærne hun hadde ligget i, ut i vinden. Deretter kvad Egil følgende:

”Ei må den runer riste

Som råde dem ei makter;

Mangen en grep miste

Blant mørke runestaver.

Ti lønndomstegn jeg skjelnet

Tydelig på benets flate;

De det var som voldte

Vivet den lange smerte.”

Egil rister så selv runer og legger de under hodergjerdet hennes. Da var det som om hun våknet av en søvn, og erklærte at nå var hun frisk. For dette fikk han mange gode ord og vant seg Torfinns vennskap.

Magi og forbannelser.

Kjennskap til runene henger ofte også sammen med kunnskap om magi. Når Odin henger seg i Yggdrasil fortelles det i strofe 138 i Håvamål at han tok opp runene med ett skrik. På terskelen mellom liv og død griper han denne kunnskapen gjennom sitt smertefulle offer. Men diktet forteller også om en annen type kunnskap Odin fikk kjennskap til i denne tilstanden, nemlig galdrene, som også er sterkt forbundet med magi. Det fortelles at Odin her fikk ni storgaldrer, og Håvamål nevner opp hele atten forskjellige magiske galdrer som kan påvirke alt ifra våpen og utfallet av strid til å tøyle naturkreftene og gi helbredende evner og i Balders drømmer kan vi lese hvordan Odin vekker en volve opp fra de døde ved hjelp av valgalder for å dra nytte av kunnskapene hennes. Også Egil besitter kunnskap om magi, om enn ikke i like stor grad som Odin. I Egils saga kan vi lese at han retter magi mot kong Eirik ”Blodøks” Haraldsson. Egil blir uvenn med kongen etter at Eirik setter loven til sides og gjør urett mot Egil i en arvestrid som blir lagt frem for Gulatinget. Etter disse hendelsene kaster Egil en sterk forbannelse over Eirik:

”Driv, dådrike makter,

Drotten fra land og rike!

Hevn, Odin og høye æser,

I harme, at han meg rante!

La folkeplageren flykte,

Frøy og Njord, fra Norge!

Tungt, Tor, du tukte

Tinghelgs usle krenker!”

Eirik på sin side, lot Egil gjøre lovløs i hele Norge, slik at det var fritt frem for hver mann i landet å ta livet av han. Hevnen for dette får Egil nærmest ved en tilfeldighet. Da han skal seile fra landet blåste det opp til styggvær, og Egil og folkene hans tar til land på en øy som het Herdla. På denne tiden befant Ragnvald kongssønn seg også på øya, da han var blitt oppfostret på en kongsgård her, hos en mann som gikk under navnet Skjegg-Tore. Egil får her tatt livet av både kongssønnen og Berg-Onund, mannen som hadde stilt motkrav til Egil i arvestriden. Deretter går de mot kongsgården på hærmannsvis og dreper alle de kommer over. Fortsatt rasende, selv etter denne blodige hevnen, tok Egil en hasselstang i hånden og gikk opp på en bergnapp som vendte mot land. Der tok han så ett hestehode og satte det på stangen og fremsa sine forbannelse over kong Eirik og dronningen, Gunnhild. Han vender nidet mot landvettene i Norge, slik at de skulle veiville fare og ingen av dem skulle kunne finne eller nå hjemmet sitt før de hadde drevet Eirik og Gunnhild ut av landet. Deretter styrker han forbannelsen sin med å riste runer på stangen, og sagaen forteller at der stod alle ordene han brukte. Det kan jo her legges til, at ikke lenge etter ble Eirik og Gunnhild fordrevet fra Norge, og reiste til England hvor de fikk herredømme over Nortumberland.

Odins kriger.

Snorre forteller følgende i sin Heimskringla: ”Odin kunne gjøre det slik i et slag at uvennene hans ble blinde eller døve, eller fulle av redsel, og våpnene beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang”. Dette var det som kjennetegnet berserkerne, Odins krigere. Dette er en interessant beskrivelse, og en beskrivelse som på mange måter er svært passende for Egil. Det første tegnet på en berserker var at han gikk brynjeløs. I Egils saga fortelles det om et stort slag i England hvor den engelske kongen Adalstein skulle kjempe mot skottekongen Olav Raude om kongedømme i England. I dette slaget deltar både Egil, og broren hans Torolv Skallagrimsson. I beskrivelsen av brødrenes kamputrystning fortelles det at de begge bar skjold, hjelm og våpen, men som Odins krigere, bar ingen av dem brynjer. Dette blir også vektlagt i sagaen hvor nedskriveren skriver at ” Hverken han (Egil) eller Torolv bar brynje.

Under en beskrivelse fra slaget får vi også en fremstilling av deres voldsomme krigsrus: ”Torolv ble nå så vill, at han slengte skjoldet på ryggen og grep spydet med begge hender; dermed sprang han frem og hogg og stakk til begge sider...”, ”...deretter kjørte han spydet i bringen på jarlen, tvegs gjennom brynjen og buken, så det stakk ut mellom herdene, vog ham til værs over hodet på seg og drev spydskaftet ned i jorden. Og der på spydodden endte Ring jarl sitt liv”. Om Egil fortelles det at han i Frisland hadde ett slag mot friserne, men vikingene fikk overtaket. Friserne tok da til å flukte å Egil og mennene satte etter. De kom til et dike, og når friserne var kommet over rev de vekk kloppen etter seg. Egil tok tilspang og spratt over diket. Saganedskriveren forteller at dette var ikke et sprang for alminnelige folk, og det var da heller ingen andre som prøvde seg. Da friserne ble dette vâr, satte de på ham, men han hogg godt fra seg. Elleve mann gikk på ham, men det endte med at han felte alle sammen. Fortellingen om dette er også overlevert i ett skaldedikt av Egil selv hvor han skryter av å ha sloss mot elleve stykker ved to anledninger.

”En gang sloss jeg mot åtte

og mot elleve tvenne ganger;

på alle jeg ende gjorde

alene, og vargen mettet.

Harde hogg vi skiftet

der harme i hop vi rente;

fra sterke arm fløy stålet

mot stribare fienders flokk".

Hvorvidt Egil faktiskt har drept elleve stykker alene kan diskuteres, men dette også kan være en referanse til hans status som berserk. I boken I Odins Tid trekker religionshistorikeren Gunnhild Røthe frem at i skaldediktningen blir elleve-tallet brukt i skildringer av sterke krigere som kjemper alene mot flere, et klart bilde på gode krigeregenskaper. Som eksempel på dette viser Røthe nettopp til Egil Skallagrimsson som skildringen på en typisk berserk og odinskriger.

Senere i Egils saga fortelles det om en holmgang Egil hadde mot Atle Skamme, som på dette tidspunktet satt på de eiendommene som Egil tidligere hadde ført arvesak om, mot Berg-Onund. Her stiller Egil med hjelm og skjold, spyd og sverd, men det fortelles ikke noe om at han skal ha hatt på seg brynje, noe han trolig heller ikke hadde. Gang på gang svinger Egil sverdet sitt mot Atle, men det biter ikke. Egil slenger da fra seg både sverd og skjold og griper tak i Atle med bare nevene, så han faller. Egil hukte seg så ned og bet kverken i ham. I skaldekvadet forteller Egil det slik:

”Dragvandil dennegang ikke

dugde det aller minste,

for Atle eggen døyvde

Med arge trolldoms råder.

Da lot jeg mannen merke

hvor makten satt, og bet ham

jekslene gjennom kverken,

og hjalp meg slik av knipen.”

Disse hendelsene viser en styrke og en villskap som setter både Egil, og broren Torolv, i en egen kategori som berserker, Odins krigere. Det må likevel nevnes at saganedskriveren aldri direkte kaller Egil for en berserk, men berserkerforestillingen ligger likevel, som vi har sett, implisitt i skildringen av hans utsende og egenskaper i kamp. Dette finner man også støtte i hos Gunnhild Røthe hvor hun tar for seg Egils berserker egenskaper.

Egils berserkeregenskaper er videre forbundet med ulven og hamskifteegenskaper. Som vi så fra Snorre var et av de andre kjennetegnene på berserkerne at de var ”gale som hunder eller varger”. I Egils saga kan vi lese at Egils farfar, Ulv, hadde tilnavnet Kveldulv fordi han skiftet ham om natten. Sagaen forteller ”men hver dag når det led mot kveld, ble han folkestygg, så de var ikke mange som fikk vekslet ord med ham. Han ble tidlig søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham”. Berserkeregenskapen og hamskiftet var noe som gikk i arv i slekten til Ulv, og det fortelles også at sønnen til Ulv, Egils far, Skallagrim skiftet ham. I skildringen av Skallagrim virker det som han mister alle hemninger når hamskiftet kommer over han. Sagaen forteller at Skallagrim lekte sammen med Egil, som da var tolv år, og Tord Granesson som var i tyveårsalderen. Tord og Egil holdt på å vinne over Skallagrim, men da kvelden kom og solen var gått ned gikk det fort verre. Skallagrim ble da så sterk at han løftet Tord til værs og kjørte ham i bakken så hardt at han brøts sund all igjennom og var død på flekken. Deretter grep han etter Egil. Sagaen forteller at en av trellkvinnene til Skallagrim, Torgerd Bråk, så dette og skal ha sagt til Skallagrim: ”Vrenger du ut stygghammen nå, Skallagrim, mot din egen sønn!”. Skallagrim blir da så rasende på henne at han slipper taket i Egil, og tar livet av trellkvinnen isteden. Forbindelsen mellom berserkerne og ulvehammen finner vi også grunnlag for i Harald Hårfagres saga hvor det fortelles om berserker og ulvhedner som hylende krigere under slaget i Hafrsfjord.

Posisjon i samfunnet

Egils rolle og posisjon i samfunnet kunne man skrevet en egen oppgave om, men fokuset her blir å se på Egils samfunnsposisjon sammenlignet med Odins posisjon i Valhall. Som vi så tidligere er Odin fremstilt som konge i Valhall. Han utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og en rekke kvad og fortellinger plasserer han i hallens høysete. Selvom Egil ikke har noen kongetittel, hadde hans familie en høy stilling i Norge før de forlot landet. Sagaen forteller tidlig at Kveldulv tok lendmannsrett, en tittel også forfedrene hans hadde hatt, og ble en mektig mann. Lendmann var en stilling som ble gitt til personer som hadde fått ett område å administrere av kongen, og som gjengjeld måtte avlegge en troskapsed til kongen. Administreringen gikk i blant annet ut på å holde ro og orden i området, og å kreve inn skatter på vegne av kongen, hvorav de kunne beholde deler av inntektene selv. Dette ble en svært viktig inntekt for lendmennene, og knyttet dem også nært opp til kongemakten. Hvor langt tilbake i tid Kveldulvs slekt hadde hatt denne stillingen sies det ingenting om, men vi vet ihvertfall at Kveldulv hadde denne tittelen under kong Audbjørn som var konge over Firdafylket og som senere var en av kongene som gjorde opprør mot Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge under seg. At Kveldulv skal ha vært i et pliktforhold overfor kongen bekreftes også da kong Audbjørns sendemenn kommer til Kveldulv for å be han bistå kongen i slaget mot Harald Hårfarge. Kveldulv avviser denne forespørselen da hans plikt bare er å verge kongens område, Firdafylket, men at det ikke er hans plikt å reise til Møre, hvor slaget skulle stå, for å verge møringenes områder. Dette tyder på at hans posisjon som lendmann var knyttet til det området han administrerte og som var underlagt kongens maktområde, og at han dermed ikke var pliktig til å følge kongen på krigstokt utenfor dette området. Kveldulvs sønn, Torolv, blir siden en av Haralds hirdmenn og blir kongens lendmann over det rike Hålogaland, noe som også gav han finneskatten. Det er likevel ingenting i sagaen som tyder på at Kveldulvslekten noengang fikk tittelen som herse. Dette var mest sannsynlig en arvelig tittel i Norge som fantes først og fremst langs kysten, og som var i bruk lenge før vikingtiden. Tittelen omfattet trolig lederskap av militær art, religiøs kult og tinget. I ett kvad Skallagrim fremsier etter at han og Kveldulv har kjempet et sjøslag mot Haralds menn hvor han sier at dette var hersens svar til kongen.

”Nå hersen har

gitt kongen svar!

på ynglings ætt

åt varg seg mett.”

Hersetittelen anses for å ha vært på lik linje med jarl og småkonge, men med en langt mer selvstendig stilling. Ved å påta seg tittelen herse i denne sammenhengen sier Skallagrim seg fri fra tittelen som lendemann som skyldte sin maktstilling til kongen, med påfølgende løfter om lojalitet og troskap. Denne hendelsen fører til at konflikten mellom de to slektene eskalerer, og Kveldsulvsætten forlater siden landet og flytter til Island hvor Skallagrim blir en av de første landnåmsmennene fra Norge som bosatte seg permanent. Her etablerer han seg som høvding på Borg og tar seg store landområder hvor han bygger seg en rekke gårder han selv disponerer, og deler ut store områder til sine menn og frender. Det er dermed et rikt område Egil Skallagrimson skulle komme til å bli høvding over. På sine vikingferder knytter han som vi så, også tette bånd til den engelske kongemakten og vinner seg slikt en mengde rikdommer. Selvom Egil ikke har noen kongetittel, blir han likevel en av de mektigste høvdingene på Island, og tilhørte uten tvil det det sosiale toppsjiktet i landet.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Egil og Odin deler en rekke egenskaper og at de begge tilhører det sosiale toppsjiktet i det samfunnet de er en del av. Spørsmålet som stiller seg når man har sammenlignet disse to karakterene er om det er mulig at forfatteren av sagaen nærmest prosjiserer en rekke av Odins egenskaper over på Egil, som i sagaen fremstår nesten som et supermenneske. Han er uovervinnelig i strid, umenneskelig sterk og med sterk innflytelse på samfunnet gjennom sin rike høvdingpossisjon og sine forbindelser til England. Dette har sterke fellestrekk med Snorres fremstilling av Odin som konge i ynglingesaga hvor Odin er den sterkeste i alle idretter, uovervinnelig i strid og sitter som konge over de andre høvdingene. Årsakene til de slående likhetene mellom Egil og Odin kan være mange. Det kan hende at det er så enkelt at en slik stor kriger og skald som Egil rett og slett identifiserte seg selv med Odin, og valgte å dyrke en guddom som han kjente igjen seg selv i, eller det kan hende disse egenskapene er tillagt Egil fordi dette var egenskaper det egnet seg for en mektig og krigersk høvding å beherske, i tråd med det som er skrevet i Rigstula.

Det skal her ikke settes spørsmålstegn ved hvorvidt Egil har levd eller ikke, til det er kildene for samstemte, men vi kan stille spørsmål ved sagaens troverdighet av Egils bedrifter. Det kan synes som at saganedsriveren har overdrevet Egils ferdigheter og betydning for å skape en islandsk ”folkehelt” som opponerte mot den norske kongemakten som prøvde å underlegge seg det selvstendige Island.

Dersom vi går ut ifra at Egils saga er nedskrevet i første halvdel av 1200 tallet, muligens av Snorre, vil dette passe med den politiske situasjonen som det selvstendige Island da stod overfor. Helt fra starten av hadde norske konger prøvd å sikre seg overherredømme over de områdene nordmennene bosette seg i. På 1000 og 1100 tallet ble Man, Suderøyene, Orknøyene, Shetland og Færøyene lagt under norsk herredømme. Presset mot Island var stort gjennom hele denne perioden, frem til Island måtte erkjenne Håkon Håkonsson som overherre i 1262.[36]

Under konfliktene mellom de islandske stormennene og den norske kongemakten har nok fortellingene om landnåmsmennene som flyktet til Island under Harald Hårfagres norske rikssamling blitt ivrig fortalt. De selvstendige stormennene var igjen truet av en norsk kongemakt med ambisjoner om å ekspandere sitt maktområde.

KILDER

Egil Skallagrimssons saga

Aschehoug & Co

1995

Heimskringla

Stormutgaven: J.M.Stenersens Forlag A/S. Oslo 2003.

Fagerskinna

oversatt av Edvard Eikill

Saga Bok

1 Opplag 2007

Elektronisk:

Snorres Edda

http://www.heimskringla.no/wiki/Skáldskaparmál

Litteratur

Gunnhild Røthe, I Odins Tid, Saga Bok, 2010.

Torgrim Titlestad, Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2005.

Jón Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800 - 1300, Det norske samlaget, 2006.

Fredrik Paasche, Norsk litteratur historie, bind 1, side 366, Aschehoug & CO, 1957.